Valg av utstyr

Å velge telt er noe jeg har brukt svært lang tid på. Utgangspunktet mitt var et Helsport fjellheimen X-trem 3 manns tunelltelt. Dette var det første teltet jeg kjøpte omkring 2010. Dette er et solid vintertelt laget for å tåle alt fjellet har å by på, både sommer og vinter. Ulempen med teltet er at det veier omkring 5 kg. Dette teltet har blitt brukt på en rekke turer både sommer og vinter og var mitt eneste telt i mange år. De siste årene har jeg konkludert med at jeg trives best med lettest mulig sekk. Dette teltet har derfor endt opp som et rent vintertelt for meg.

Etter en tur på Dovre for 2-3 år siden med litt for tung sekk så hadde jeg fått nok. Jeg vurderte å enten legge fjelltur interessen på hylla, eller gjøre noe med utstyret mitt. Konklusjonen ble nytt utstyr. Etter litt for mye lesing på reddit, YouTube videoer og liknende endte jeg opp med å bestille dette teltet. Dette er et telt som kan monteres med hjelp av kun to gåstaver og fire plugger. Teltet er et romslig tomannstelt med to vestibyler og har en rekke smarte funksjoner. På toppen av det hele veier teltet kun 595g. Teltet er et endukstelt, men har netting i deler av teltet. Dette gjør at en del kondens vil følge ytterduken ned og ut og forhindre at alt drypper ned i innerteltet. Ettersom det likevell ikke er et fullstendig to lags telt med seperat inner- og yttertelt vil det være mer kondens med dette teltet sammenlignet med mer tradisjonelle telt. Det som muliggjør den lette vekta er et materiale som heter Dyneema composite fabric (DCF), også kjent som Cuben Fiber. Dette materialet er utrolig sterkt og lett. DCF strekker seg ikke og er 100 % vanntett. De eneste utsatte områdene vil være glidelåser, skjøter og plasser hvor materialet ikke er helt. Teltet er svært solid og vil antakeligvis fungere godt også til Norge på langs. Slitestyrken kan sammenlignes med telt som Hillebergs Yellow label eller Helports superlight serie. Dersom det velges denne typen telt så vil man måtte tenke seg litt mer over hvor man plasserer seg i terrenget samt prioritere hytter på de mest stormfulle dagene. Før jeg bestemte meg for å gå Norge på langs ble teltet solgt grunnet andre økonomiske prioriteringer. Dersom jeg fremdeles hadde hatt teltet ville nok dette ha blitt valgt for de snøfrie delene av turen.

Som en mellomting vektmessig mellom gåstavtelt og et standard tomannstelt er Hilleberg Unna et svært godt alternativ. Teltet veier 2,3 kg og tilhører Hillebergs Red Label serie som kan brukes som vintertelt. Med en liggebredde på 110 cm og 230 cm lengde er dette tilnærmet et tomannstelt. Dette forholdet mellom lett vekt og god størrelse oppnås ved at det ikke er noen vestibyle eller fortelt. For å løse dette kan man hekte av en del av innterteltet slik at det kan modifiseres etter behov. Teltet er litt lavere enn Allak og teltstengene føres i standard kanaler utenpå teltduken. Dette teltet kunne jeg fint ha brukt på Norge på langs. Det ble bestilt og testet i stuen, men ble returnert da jeg allerede har et Hilleberg Allak 2 telt.

Hilleberg Allak 2 er teltet jeg har bestemt meg for å benytte under Norge på langs. Dette er et Red Label telt som står stødig i vintervær. Konstruksjonen er et kuppeltelt som enkelt holder formen sin selv om det blir oppslått på mindre egnede steder. Teltet er noe tyngre enn Unna og veier 3,3 kg. Vektforskjellen på et kilogram mellom dette og Unna har plaget meg en del. Jeg har derfor bestilt og returnert Unna to ganger før jeg kom til en konklusjon.

Det er flere grunner til at Allak er mitt foretrukne telt på denne turen. Teltet har betydelig bedre ventilasjonsmuligheter enn Unna med både skjørtventilasjon, full myggnetting i dørene og to store luftehull under hatten. Hatten kan tas helt av i fint vær om ønskelig. Videre er teltstengene festet med klips istedenfor tradisjonelle kanaler. Fordelen med dette er at teltet kan delvis monteres med de nederste klipsene. Dette gjør at teltet kan barduneres fult før det settes helt opp, og gjør montering enklere i sterk vind, også alene. Begge vestibylene kan åpnes fult og to dører gjør at man kan skape en god gjennomtrekk på de varmeste dagene. Ettersom dette er et fullverdig tomannstelt så vil det enkelt kunne romme en ekstra person ved behov dersom jeg får selskap på en eller flere etapper på turen.

Selv om det er fult mulig å gå turen med langt lettere telt, så har jeg valgt telt som den ene tingen hvor jeg går for høyere vekt. Norge på langs handler for meg om å få oppleve mest mulig av den magiske naturen vår. Jeg velger derfor et tyngre telt for å kunne campe oppå fjelltopper, på grovt steinete underlag, i dårlig vær og i alle temperaturer.

Før jeg endte opp med kjøpet av Hilleberg Allak 2 så vurderte jeg svært mange telt. Exped Orion II og Abisko Dome 2. Exped teltet er unikt men sin høyde på 130 cm. Teltet er litt tyngre enn Allak og veier 3,6 kg. Ulempen med Orion er at liggelengden kun er 215 cm. Abisko Dome er litt lettere og veier 3160g. Abisko Dome er litt lavere under taket med 100 cm høyde. Alle disse tre teltene fremstår som gode og solide valg. Det endelige valget falt på Hillebergteltet grunnet klipskonstruksjonen på stengene, de store luftehullene i taket og praktisk bardunløsning som krever få plugger og liggelengden på 225 cm. Liggelengde har vist seg svært viktig for min del ettersom jeg har valgt en ekstra lang sovepose. For å unngå en våt dunpose er det kritisk å unngå at den ligger inntil ytterduken og trekker til seg for mye kondens.

Den første skikkelige ryggsekken jeg kjøpte var en Bergans Alpinist 130L. Dette er en ekstremt robust sekk som fint kan bære 40 kg. Hoftebeltet er det tykkeste og mest polstrede jeg har vært borti på noen ryggsekk. Dette gir ekstra støtte til korsryggen og har vært svært behagelig de gangene sekken har vært skikkelig tungt lastet. Sekken veide omkring 4 kg. Da sekken ble kjøpt sto valget mellom den og Norrønas Recon 125L synkroflex. I dag ville jeg valgt Norrøna sekken grunnet synkroflex pattentet som får sekken til å rotere basert på hoftebevegelsene. Pakkrammen gjør det også mer gunstig å feste annet utstyr når det bæres svært tungt. Begge disse sekkene har plass til alt man trenger, men også altfor mye av det man ikke trenger. Som en del av min overgang til lettere utstyr så endte jeg opp med å selge denne sekken. En mindre sekk ville tvinge meg til å velge mindre og lettere utstyr.

Min neste sekk var Osprey Aeter Plus 85. Med et fremdeles stort pakkvolum og en vekt på 2,7 kg var det en betydelig forskjell fra Bergans Alpinist sekken. Etter å ha testet sekken i en kortere periode fant jeg ut at lokket som også kan brukes som en dagstursekk fint kunne sløyfes. Dette gjorde sekken enda lettere. Osprey sekken er svært behagelig på ryggen og bærer vekt godt. Likevell var jeg nå blitt litt bitt av utstyrsbasillen og var ganske tidlig på jakt etter et enda lettere alternativ.

Ganske kort tid etter anskaffelsen av Osprey sekken gikk jeg til innkjøp av Hyperlite Mountain Gear (HMG) Southwest 3400. Dette er en sekk på 55 liter. Sekken er laget av Dynema Composite Fabric (DCF) og er tilnærmet helt vanntett. Sekken veier kun 907g. Sekken består av en stor hoveddel og tre utvendige lommer. Etter å ha gått en testtur over Hardangervidda i styrtregn så er jeg svært imponert over sekken. Uten regntrekk var det minimalt med fuktighet som trakk inn i sekken den uken. Utfordringen med sekken er at den er beregnet for en maksvekt på 18,1 kg. Ettersom jeg tidligere hadde gått med sekker som veide over 30 kg hadde jeg en stor oppgave foran meg for å klare å holde denne vektbegrensningen på lengre turer. Det anbefales derfor å bytte sekk som siste steg dersom man skal fornye til lettere utstyr. Dette muliggjør å bytte ut utstyr gradvis og sekk kan kjøpes basert på den vekten man har. HMG sekken vil bli brukt på Norge på langs. Her vil den bli overlastet til rett over 20 kg på det tyngste. Det er kun snakk om et par dager med denne vekten. Jeg er forberedt på dårligere bærekomfort denne perioden og krysser fingrene for at ingenting skal ryke.

Liggeunderlag har hatt en stor utvikling de siste ti årene. På mine første fjellturer brukte jeg standard skumunderlag. Fordelen med dette er at man slipper å blåse det opp, og det er ingen fare for punktering. De nyere typene som er brettbare som Therm-A-Rest Z-lite veier kun 410g. Disse liggeunderlagene er bombesikre og er billige i innkjøp. I en kortere periode brukte jeg selvoppblåsbart liggeunderlag. Dette ga et litt mykere underlag, men det var en del styr med å få inn og ut luften.

Det første litt dyrere underlaget mitt var et Exped Synmat 9 LW. Dette fikk jeg i gave. Dette er oppblåsbart liggeunderlag med syntetisk fyll. Underlaget har en R-verdi på 5,2 og kan brukes på vinterturer med temperaturer ned til -20ºC. Long og Wide versjon skapte en helt ny følelse av luksus på tur. I tillegg kjøpte jeg et «chair kit» som gjør at underlaget kan brukes som en stol. Dette har vært utrolig behaglig både i camp ute, men også i teltet. Det gir underlaget ekstra beskyttelse som gjør at man kan bruke det på litt røffere underlag. Totalt med underlag og «chair kit» veier settet ca. 1,5 kg. Jeg har utelukkende god erfaring med dette underlaget. Det bråker lite, man ligger godt i de vertikale rillene og det isolerer godt mot underlaget. På vinterturer bruker jeg dette i kombinasjon med et Bamse underlag for å få ekstra isolasjon.

Etter å ha blitt bitt av basillen med overgang til lettere utstyr så falt valget på et nytt underlag fra Therm-A-Rest. Xlite Neoair NXT regular veier kun 354g og har en R-verdi på 4,5. Underlaget er 7,6 cm tykt og er isolert med kun luft. Dette underlaget har vært revolusjonerende på markedet hvor en har klart å oppnå såpass høy isolasjonsevne uten bruk av ekstra isolasjonsmateriale. Therm-A-Rest har løst dette ved kakestykkeformede celler som skaper små luftlommer for rask oppvarming. Underlaget har materiale i 30D ripstop. Dette tåler en del, men kan være utsatt for punktering dersom det legges på skarpe steiner eller liknende. For å spare vekt valgte jeg opprinnelig «regular» mummiformet størrelse. Dette fungerer til en viss grad. Etter å ha testet underlaget på tur har jeg innsett at jeg sover ganske urolig og faller raskt av underlaget. Likevel er jeg imponert over varmen som reflekteres tilbake til kroppen.

Da jeg dukket over en kampanje med 30 % rabatt så slo jeg til med et til liggeunderlag av samme typen. Denne gangen valgte jeg størrelsen «Large». Dette underlaget har mål 63×196 cm og veier 553g. Selv om det veier ca. 200g mer enn det mummiformede underlaget har det utgjort stor forskjell for meg. På dette underlaget oppnår jeg samme søvnkvalitet som på Exped underlaget, men med betydelig lavere vekt. Det interessante her er at vekten nå er høyere enn et standard skumunderlag. Underlaget krever oppblåsning og det må babysittes for å unngå hull. Når det kommer til søvnkvalitet så er min erfaring at man venner seg til underlaget enten det er litt hardere skumunderlag, eller et mykere oppblåsbart alternativ. Hovedgrunnen til at jeg velger oppblåsbart er at det kan pakkes sammet til 28×12 cm i en pose i sekken. Det er også betydelig varmere og gjør at jeg kan sove komfortabelt i lavere temperaturer med samme sovepose. En siste fordel med Therm-A-Rest underlagene er at siden det ikke er noe løst fyll på innsiden, så er ikke underlaget utsatt for mugg selv om det blåses opp med munnen. Jeg har likevel valgt å ha med meg en liten oppladbar pumpe (Flextailgear Tiny Pump X) på tur som en liten luksus gjenstand.

Min første sovepose var en Ajungilak Mammut. Dette var en syntetisk sovepose. Denne posen har fungert godt på alle mine tidlige fjellturer. Fordelen med syntetisk isolasjon er at det varmer selv om det blir vått. Dunposer vil klumpe seg og miste isolasjonsevnen dersom de blir våte. Dette har vært svært nyttig for meg for å kunne prøve og feile med hva som fungerer for meg på tur. Det er veldig behagelig å ikke trenge å tenke så mye på om ting blir litt vått. Ulempen med denne soveposen er at den veier en del. Har ikke nøyaktig vekt på denne, men antar omkring 2 kg med kompresjonstrekket.

I jakten på et lettere alternativ så ble jeg av en eller annen grunn besatt av denne soveposen. Jeg hadde lest en haug med anmeldelser og sammenligninger på reddit, YouTube og ulike tester. Jeg endte opp med å bestille denne fra en svensk butikk for å få tak i den. Her overbetalte jeg med ekstra moms inn til Norge. Hadde jeg valgt på nytt ville jeg ha gått for en tilsvarende pose på lager i Norge. Jeg er likevell utrolig fornøyd med denne posen. Western Mountaineering har et spesielt konsept der de bruker dun av svært høy kvalitet. Posen er fylt med 850+ dunspenst gåse dun. Dette vil si at de bruker dun med minimum 850 dunspenst, men at det i praksis ofte er enda høyere dunspenst på deler av fyllet. Posen veier 994g og har en komforttemperatur på -7°C. Jeg har brukt posen i -10°C uten problemer. Jeg overdrev med denne posen og gikk for den lengste lengde på 215 cm. Dette var et dumt valg. Tanken var å gå for maksimal plass og komfort. Jeg er kun 187 cm lang og ville klart meg fint med 200 cm lengde. Utfordringen med en lang sovepose er at den er ekstra utsatt for å bli liggende inntil teltduken og bli våt av kondens. En lengre sovepose kan også bli kaldere da det er mer volum som må varmes opp. Jeg er fremdeles strålende fornøyd med posen som gir en skikkelig luksusfølelse på tur.

For meg har det vært en bratt læringskurve å gå over til dunsoveposer på grunn av kondens i teltet. Her har jeg prøvd og feilet en del. I perioder med tilnærmet 100 % luftfuktighet så er det umulig å unngå kondens. Det vil da bli litt vått på soveposen uansett hva man gjør. For å minimere dette har jeg kommet frem til en løsning som fungerer for meg. Strategien her er for det første å tre regnjakka utenpå fotenden på soveposen i tilfelle den ligger inntil teltduken. Det neste er at jeg går for maksimal lufting i teltet. Her er alle ventiler åpne og det er kun myggnettingen som er glidet igjen i innerteltet. Det blir da svært liten temperaturforskjell inne i teltet og utenfor. Denne løsningen gjør det kaldt i teltet. Jeg har derfor både liner og sovepose for å øke komforttemperaturen. Dersom jeg skal tilbringe en del tid i teltet så kan jeg velge å kosefyre og ha det varmt en stund. Men jeg lufter ut alt når jeg legger meg i soveposen for kvelden.

Til tross for at jeg er helt fornøyd med WM Alpinlite soveposen så falt jeg for fristelsen for å teste ut en til sovepose. Denne gangen gikk jeg for en quilt. Dette er som et teppe som kan lukkes rundt deg med stropper under liggeunderlaget. Tanken med quilt er at dun isolerer ikke når det blir komprimert. Varmen underifra blir reflektert av et godt liggeunderlag. Her blir all vekten prioritert i isolasjon over deg. Dette gjør at man kan få svært høy isolasjonsverdi til en mye lavere vekt enn en tradisjonell sovepose. Qulit gir også stor fleksibilitet på varme netter hvor den kan brukes åpen som en helt vanlig dyne. Jeg gikk for 950 fill power (dunspenst). Dette ga en vekt i long wide versjon på 715g. Dunspenst forteller hvor mye dun som kreves for å oppnå et vist volum. Ved å velge 950 fill power fremfor 800 så oppnår man samme isolasjonsevne med litt lavere vekt. Etter å ha gått for denne løsningen så innser jeg at jeg ikke ville valgt det på nytt. Ved å velge høyere dunspenst med mindre dun så er quilten ekstra utsatt for kondens og mister ekstra fort varmen fordi det er mindre dun i posen som kan klumpe seg når det blir vått. Min anbefalning er derfor å gå for 800 fill power på dunposer fordi den ekstra mengden med dun vil gjøre posen mer robust for kondens. Jeg er likevell svært fornøyd med quilten. Min erfaring er at konseptet fungerer. Man klarer å holde varmen like godt i en quilt. Man er likevell mer utsatt for å skli en arm eller fot utenfor quilten som gjør at man raskt kan bli kald. Å bruke quilt er derfor en vanesak. Jeg er godt fornøyd med både quilt og sovepose. Quilten vil bli brukt på alt av sommerturer mens soveposen vil bli brukt på litt kaldere turer. Av andres erfaringer så anbefales quilt ned til -10°C. Under dette vil konsekvensen av å skli ut armer og ben ikke være verdt det.

Ved overnatting på DNT hytter så kreves det at man enten benytter en lakenpose (liner) eller sengetrekk. Sovepose er ikke tillatt av hygieniske årsaker. Jeg trives godt kombinasjonen av teltovernattinger og noen netter i hytter. Mitt valg har falt på Sea To Summit sin lakenpose Reactor Extreme. Dette er en litt tyngre lakenpose som veier 422g. Grunnen til at valget har falt på denne er at den ifølge Sea to Summit skal kunne øke komforttemperaturen i soveposen med opp til 14°C. Dette temperaturøkningen er nok ikke helt reell, men min erfaring er likevel at den øker temperaturen betydelig. En lakenpose beskytter også soveposen fra svette, skit og slitasje. I tillegg til dette er det veldig lett å vaske lakenposen. Lakenposen er svært behagelig i mykt materiale. Jeg er svært fornøyd med posen og den er med på alle mine fjellturer.

Som liten ble jeg introdusert for friluftsliv hjemme. På alt fra kanoturer, skiturer og fjellturer var det turkjøkkenet Optimus 85 Loke som ble med. Dette er en parafinbrenner som ble videreutviklet fra den velkjente Primus Optimus 111. Her har man både brenner, silencer og stormkjøkken med vindskydd samlet i en veske. Dette er en svært robust brenner som gir høy effekt. Ulempen er at utstyret veier en del og det kan være vanskelig å få tak i ren nok parafin. Det selges mye parafin som inneholder store mengder med voks som kan tette dysene. En fin ting med denne brenneren er at den har innebygd nåler som staker ut dysene ved å vri på gassjusteringen motsatt vei. Settet inneholder også nødvendig verktøy for å gjøre eventuelle reperasjoner underveis. Dette kjøkkenet ble kun produsert i en begrenset periode. Ettersom brenneren ligger oppå brenselstanken så skapes det høyt trykk når brenneren har stått på en stund. En rekke folk pumpet ekstra trykk i beholderen når den var varm ettersom dette blir gjort på 111 brenneren. Dette gjorde at tanken bulte ut og ble ødelagt. For å unngå feil bruk og risiko for farlige situasjoner ble brenneren tatt vekk fra markedet. Med riktig bruk er dette fremdeles en svært god brenner.

For å spare vekt gikk jeg etterhvert til innkjøp av en ny turbrenner. Valget falt på Primus Omnifuel II som er en multifuel brenner. Brenneren har en vekt på 350g i tillegg på en brenselsflaske på 1 liter til 213g. Fordelen med bensin- og parafinbrennere er at de fungerer svært godt også i lavere temperaturer under 0 grader. Gassbrennere mister mye effekt når temperaturen faller. Denne brenneren kjører jeg på renset bensin. Fordel med bensin er at man ikke trenger rødsprit for å forvarme brenneren. Etter å ha brukt brenneren på vintertur erfarte jeg at varmeplaten på toppen fort blir avkjølt. Dette gjør at bensinen kan få en ufulkommen forbrenning som skaper soting. Dette har jeg løst ved å kjøpe en egen «silencer» fra BearnieDawg. Dette er en hette i solid jern som erstatter varmeplaten. Disse var mer vanlig tidligere på blant annet Primus Optimus brennerene. Med en større metalldel holdes temperaturen mer jevn og gir en svært ren forbrenning av bensinen. En annen fordel med silenceren er at brenneren kan justeres ned på en mye lavere effekt. Dette er fordelaktig både ved matlagning og for å fyre mer stille i teltet.

Gassbrennere er utrolig lettvint. Her er det bare å skru på og antenne gassen så er man i gang. Jeg fikk denne brenneren i julegave av jobben. Dette var min første gassbrenner. Etter å ha testet denne på en del turer i sommerhalvåret så har jeg gått helt over til å bruke gassbrennere. Denne brenneren veier kun 73g og tar veldig liten plass i sekken. Dette er brenneren jeg vil bruke på Norge på langs.

Av ren nysgjerrighet endte jeg opp med å bestille denne brenneren. Den veier kun 25g og er brukt av en rekke thru-hikere. Folk har brukt denne på lange turer og den har rykte på seg for å tåle påkjennelsene. Det utrolige med denne brenneren er at den kun koster 55 kroner hos AliExpress. Jeg har enda ikke testet denne brenneren så mye selv, men vil ta den i bruk på kortere turer.

I kombinasjon med gassbrenner har jeg valgt en titankopp fra Toaks på 750 ml. Denne veier 103g med lokk og medfølgende pose. Her har jeg hele kjøkkenet mitt oppi koppen. Jeg har en liten filt i koppen for å kunne tørke utstyret og forhindre skrangling. I koppen har jeg en 100g gassboks, en snyltekopp, gassbrenner, mini lighter, en del av en svamp, zalo i en minibeholder og et par mini grytekluter «GSI microgripper». I tillegg har jeg med et silikonlokk fra clas ohlson som brukes istedenfor plastfolie for oppbevaring av matrester. Ved å bruke dette lokket kan jeg gjøre koppen om til en tett matboks. Total vekt på dette uten gassboksen er ca. 235g.

Til sammenlikning veier et komplett system, Jetboil MiniMo Carbon 415g. I tillegg til vektforskjellen på 180g har jeg et system som er mye mer kompakt, men også modulært. Her kan jeg bytte ut brenner eller andre deler etter behov. Det skal sies at effektiviteten av en Jetboil er høyere som gjør at en gassboks varer lengre. I praksis vil en vektbesparelse på gass gjøre størst utslag om man slipper å ta med seg en ekstra gassboks. Min erfaring er at jeg har med 1 boks for en ukestur og to bokser for 1-2 uker uansett. Selve gassbesparelsen vil derfor utgjøre mindre enn vektforskjellen på de to systemene.

Et argument for jetboil er at det er mye mer stabilt i vinden og man får en komplett pakke med en gang. En titankopp er også dårlig egnet til alt annet enn å koke vann. Dette fordi varmen fordeler seg dårlig og blir konsentrert på ett punkt. Ved eksempelvis steking av egg eller liknende vil man derfor fort brenne maten.

Min tilnærming er at på lengre turer så velger jeg å tilberede mat som krever steking de dagene jeg sover på hytter. I telt holder jeg meg til mat som kun krever varmt vann. For turer der jeg ønsker å kokkelere mer med eget utstyr har jeg valgt multifuel brenneren med egen stekepanne og kjele.

Da jeg startet å gå lengre fjellturer fikk jeg raskt høre at det var viktig å kjøpe seg noen skikkelige marsjstøvler. Den gang var det Alfa Bever Pro og tilsvarende modell fra Viking som var i toppsjiktet. Dette er solide jaktstøvler i lær med tykk såle og innvendig polstring. Jeg prøvde begge merkene og endte opp med modellen fra Viking. Bildet er av en liknende av en liknende støvel og er kun for illustrasjon. Argumentet for denne typen sko er at de er svært robuste og stabile. Her har man en overlegen ankelstøtte ment for tung oppakning i ujevnt terreng.

Dette var skoene jeg brukte på fjellturer i omkring 10 år. Jeg sverget til denne skotypen og var helt overbevist at dette var det beste valget. Alt annet var galskap med tanke på ankelstøtte. De høye skoene gjorde det mulig å vade svært mange elver uten å bli våt på bena. Jeg klarte til og meg å lure kona til å pine seg igjennom prosessen å gå inn et par Alfa M77 støvler til hennes store fortvilelse. Jevnlig smøring og vedlikehold for at skoene skulle holde seg vanntett ble raskt en god vane. Skoene jeg hadde veide over 1,5 kg per sko. Det viste seg også at de var en anelse for små. Etter utallige fjellturer med gnagsår av en annen verden så ble aldri skoene perfekte for verken meg eller min kone. Av andres erfaringer så sies det at når marsjstøvler først er gått inn er det lite som kan slå dem. Dette stemte ikke for meg, men det kan hende det ville ha blitt et annet resultat med en annen modell.

Over en periode på flere år ble det ingen skikkelige fjellturer på meg. Marsjstøvlene ble da liggende på boden. De ble tatt fram igjen i forbindelse med en ukestur på Dovrefjell. Under denne turen viste det seg at jeg tidligere hadde kastet sålene i skoene. Antakeligvis fordi de hadde vært en anelse for trange. Med en altfor tung sekk på godt over 30 kg endte jeg opp med betennelse og enorme smerter i føttene. Det endte opp med at vi måtte korte ned turen og det var nærmest på alle fire jeg kom meg frem. Dette til tross for at min bror som var med på turen tok en del vekt fra sekken min. Dette var en av de mer smertefulle opplevelsene jeg har hatt i livet. Etter denne turen ble skoene kastet.

Etter å ha hørt om Sindre Kolbjørnsgards Norge på langs eventyr ble jeg inspirert til å teste en annen type fjellsko. Denne gangen endte jeg opp med halvhøye syntetiske fjellsko fra Haglöfs. Disse veier 475g per sko. Til tross for at de kun er halvhøye så gir denne typen sko veldig god ankelstøtte. Etter å ha testet disse skoene på en ukestur var jeg i sjokk. Skoene trengte ikke å gås inn, ga ikke et eneste gnagsår og tørket raskt.

Ulempen med syntetiske sko er at de ikke holder på vanntettheten så lenge. Min erfaring er at en fort sliter ut et slikt par i året. For meg har det likevel vært en revolusjon. Marsjstøvler i lær koster fort 4-5 000 kr. De er tilnærmet umulige å tørke på tur, må smøres jevnlig og de kan være ekstremt smertefulle å gå inn slik at de blir tilpasset foten. Videre sies det at hvert kilo ekstra på føttene tilsvarer det tidobbelte på ryggen.

Selv om lærstøvler kan holde i 5+ år med riktig vedlikehold så vil en kunne gå igjennom 3-5 syntetiske sko før man kommer opp på samme prisen. Sammenlagt gjør dette at jeg alltid blir å velge syntetiske tursko fremover.

Etterhvert som basevekten i ryggsekken min sank til under 10 kg ble risikoen for overtråkk redusert. Jeg valgte i en periode å ha med et par halvhøye tursko i kombinasjon med et par lette terrengjoggesko (trail runners). Joggeskoene ble brukt på etapper med enklere underlag. En annen funksjon var ved elvevadinger. Når jeg ankom en elv som skulle vades byttet jeg til terreng joggeskoene. Jeg tok av meg sokker og tok ut sålen før jeg vadet over. På andre siden ristet jeg skoene, satt på plass sålen og tok på sokkene igjen. På denne måten var skoene nesten ikke våte lengre.

På Norge på langs er planen å gå veietappe med vanlige joggesko. Skietappe blir en kombinasjon med skisko. I den værste snøsmelteperioden vil jeg bruke halvhøye tursko. Etter dette antar jeg at muskler rundt anklene mine er godt trent. Jeg vil dermed gå siste halvdel av turen kun med terrengjoggeskoene. Tanken her er at man i vått terreng blir våt på bena til slutt uansett hvilke sko man har. Da kan jeg like gjerne velge sko som er lette på bena og samtidig tørker raskt.

Solcellepanel på tur er noe jeg alltid har drømt om. På en fjelltur en del år tilbake testet jeg og en turkamerat et lite solcellepanel på størrelse litt større enn en mobil. Denne hadde svært lav effekt. Over en tur på omkring to uker ble det samlet nok strøm til en halv oppladning av en mobil. På dette tidspunktet hadde mobilene betydelig mindre batteri enn i dag. Konklusjonen den gang var at det hadde liten funksjon.

For noen år tilbake kjøpte jeg et solcellepanel fra Urberg med effekt på 28W. Panelet veier 572g og kommer med gode festemuligheter for å henge opp panelet på sekken, eller i en solvegg. Jeg har kun testet panelet litt, men denne gangen fungerte panelet som ønsket. Løsningen i dag er å la solcellepanelet lade opp en powerbank som kan lade opp annet utstyr ved behov. I gode solforhold er det mulig å lade opp mye utstyr. En ulempe med solcellepanel er at det er lite effekt å hente ved dårlig og overskyet vær. Dette skaper uforutsigbarhet. Det er likevel mulig å kompensere for dette ved å ha god effekt på en powerbank slik at en lader opp en reserve når det først er sol. Dersom man ikke har mulighet til å lade andre steder over mer enn to uker så fungerer solcellepanel svært godt.

På mine fjellturer har jeg valgt powerbanken Nitecore Nb10000. Dette er verdens letteste powerbank. Den har en kapasitet på 10 000 mAH og veier kun 150g.

Jeg bruker en del utstyr som krever strøm på mine fjellturer. Dette er mobil, gps, hodelykt, luftpumpe og iblant trådløse øreplugger. På mobilen brukes strøm til bilder, lydbøker, podcasts/musikk, kartapper, kommunikasjon og en film i ny og ne i teltet. For å dekke dette behovet så har jeg valgt å gå for to stykk powerbanker på 10 000 mAH. Dette holder for meg i 7-10 dager avhengig av forbruk. Jeg har valgt 2 stk powerbanker på 10 000 mAH istedenfor 1 stk på 20 000 mAH. Ettersom vekten er den samme så har jeg en ekstra sikkerhet dersom en av powerbankene skulle svikte.

I Norge er det svært mange turistforeningshytter som har 12v uttak. På lengre turer hender det også at man passerer sivilisasjon med mulighet for vegguttak på en kafe, et toalett eller liknende. Dette vil i praksis si at jeg normalt sett har mulighet til å lade utstyr 1-2 ganger i uken igjennom hele turen Norge på langs. Valget mellom kun powerbanker kontra solcellepanel og powerbank blir dermed enkelt. Her veier 2 powerbanker 300g mens solcellepanel + powerbank veier 722g. I praksis kan man ha nesten 5 powerbanker på 10 000 mAH med seg før man er oppe i vekten for et solcellepanel + powerbank.

Kart og kompass er verktøy jeg har lært meg å bli svært glad i. Det er en egen sjarm å sitte i teltet eller på en hytte og studere et papirkart og legge planer.

En vintertur på Hardangervidda så gikk jeg og min kone med kun kart og kompass. Navigasjon på vidda når absolutt alt er hvitt er virkelig en utfordring. I snøvær er det nærmest umulig å se forskjell på vidde, vann og generelt variasjoner i terrenget. Etter å ha gått en dag på tur så fikk vi en interessant opplevelse. Kompasset ble ødelagt. Kompassnålen hadde løsnet og det lot seg ikke reparere. Vi endte derfor opp med å snu. Etter en dag i sivilisasjonen var vi tilbake med to nye kompass.

Etter denne turen bestemte jeg meg for å teste ut GPS. Valget falt på Garmin inReach Mini 2. GPSen veier kun 100g og har batteritid på opp mot 30 dager. Dette er en enkel GPS som viser stien markert med en linje på sort bakgrunn. Man kan koble den til mobilen med bluetooth for å se fargekart der om ønskelig. Etter å ha testet denne GPSen på tur så har den blitt en trofast følgesvenn. Her har man både GPS, mulighet for å sende og motta meldinger, mulighet til å hente værmeldinger og mulighet til å sende nødsignal. I tillegg kan man sende sporing av ruten man går som de der hjemme kan følge.

Til tross for at jeg trives svært godt med ritualet rundt papirkart så har jeg valgt å gå for en ren digital løsning for Norge på langs. Her vil hele ruten bli lagt inn på GPSen. Som backup er det noe GPS dekning på mobilen for å se sin egen posisjon. Mobilen har gode offline kart i apper som UT.no, LocusMaps, Garmin Explore og Alltrails. I tillegg har jeg med et lite kompass som ekstra backup.

Et papirkart kan veie opp mot 100g. For lengre etapper kan man fort ende opp med kart til over 1 kg. Sammenlignet med ren elektronisk løsning er det en betydelig vektbesparelse med sistnevnte.